Norska politiker brukar bedyra att de anser det nordiska samarbetet vara viktigare nu än någonsin. Men varför »glömde« alla Norden i valrörelsen? Embret T. Rognerød, redaktör för det norska magasinet Norden, synar vad han menar är en utbredd politisk bluff.
Da Choice-eier Petter Stordalen i fjor sommer tok til orde for en nordisk forbundsstat, var reaksjonene på forslaget til dels oppsiktsvekkende positive: »En nordisk union er mulig,« konkluderte Göteborgs-Posten på lederplass.
Likevel passerte årets norske valgkamp, i året der Norge sitter med formannskapet i Nordisk ministerråd, mer eller mindre uten at Norden ble nevnt. Og den politiske debatten om Norden her til lands gjennomsyres til en viss grad av paradokser.
I august, under en av våre debatter på Arendalsuka, innrømmet daværende samarbeidsminister Frank Bakke-Jensen (Høyre) glatt at de nordiske statsministrene gjorde det enkelt for seg selv, da de i fjor varslet at Norden hadde ambisjoner om å bli »verdens mest integrerte region«. Den norske regjeringen anser nemlig at man allerede har oppnådd målet, vedgikk Bakke-Jensen.
Blant norske politikere er gjennomgangsmelodien stort sett at Norden er et supplement til andre internasjonale samarbeid. Da jeg intervjuet statsminister Erna Solberg (Høyre) under det nordiske toppmøtet i København i fjor, uttalte hun at en sterkere nordisk integrasjon eventuelt »må komme nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned«.
Paradokset er at den folkelige oppslutningen later til å være stor: Ifølge Nordisk ministerråds egne tall er 82,8 prosent positive til mer nordisk samarbeid. Andelen Norden-entusiaster er jevnt fordel på land og alder. Samtidig er det antagelig helt sant som Petter Stordalen sier i Magasinet Norden (3/17): »Hvor mange norske studenter vet egentlig hvem presidenten i Nordisk råd er?«
Hva skyldes det at viljen finnes, men kunnskapen mangler? En åpenbar syndebukk er mangelen på overstatlig beslutningsmakt, som har gjort sitt til at det offisielle nordiske samarbeidet flere ganger de siste årene har fått passet sitt påskrevet. Stortingspresident og tidligere Foreningen Norden-styreleder Olemic Thommessen (Høyre) diagnostiserte samarbeidet som et »konsensushelvete« under Arendalsuka i år.
Til syvende og sist står det nordiske prosjektet og faller på politisk vilje innad i de respektive landene. Og til tross for en tilsynelatende rungende enighet om Nordens verdi på Stortinget, handlet retorikken i årets norske valgkamp om å tro på »norske verdier« og på »hele Norge«.
»Hela debatten vände sig inåt – i ett land som flödar av lax och olja«, skrev historikeren Gunnar Wetterberg om den norske valgkampinnspurten på lederplass i Expressen etter å ha fulgt en stor partilederdebatt ringside.
Før valget nevnte riktignok leder for Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, en nordisk forsvarsallianse som et alternativ til Nato. Men både eksperter og daværende forsvarsminister Ine Marie Søreide Eriksen (Høyre) svarte med å omtale forslaget som virkelighetsfjernt. Etter dette ble det tilnærmet stille om Norden.
Det kanskje mest påfallende trekket ved den nordiske offentlighetens nærvær i Norge i dag, er fremveksten av begrepet »svenske tilstander« som blir hyppig benyttet av sittende innvandringsminister Sylvi Listhaug (Fremskrittspartiet) som et eksempel på det hun hevder er feilslått asyl- og integreringspolitikk.
På mange måter er den norske valgkampen et talende eksempel på hvor stor avstand det er mellom idealet om Norden som politisk enhet og hva som utspiller seg i den nasjonale, politiske virkeligheten. Likevel er det liten tvil om at det nordiske samarbeidet oppleves som mer nødvendig når omverden virker mer urolig, enten det gjelder Euro-krisen, »Brexit« eller usikkerheten rundt den Trump-administrasjonens linje.
For å sitere Wetterberg igjen: »Med mer turbulens og usikkerhet er det naturlig at man vender seg til sine naboer. Gjennom å samarbeide kan vi få mye større tyngde i internasjonal sammenheng. Det nordiske er det tryggeste vi kan satse på.«
I ord og talemåter har norske politikere adoptert dette synet. De nordiske landene er hverandres viktigste handelspartnere. »SKAMs« suksess og svenske ungdommers mangeårige nærvær i norsk arbeidsliv viser med all tydelighet at folk lever tettere på hverandre i Norden nå enn kanskje noen gang tidligere. Forutsetningene ligger med andre ord til rette for et sterkere samarbeid. Så er spørsmålet om retorikken reder grunnen eller trår vannet.
Embret T. Rognerød är redaktör för det norska magasinet Norden.
embret@norden.no